(1-5) fortsetter i:
(6-8)
Forevighetsperspektivet og godt nyttår! (9-13)
–
Helg og hverdagsblogger mens julen varer til påske og enda lengere (1)
Klokkene har ringt, God jul! (6)
Vi skriver 1. juledag som innebærer en lesning av en fødsels overtyre: «I begynnelsen var ordet» (Ev. etter Johannes). Med dette fødselsperspektiv som er å skape, har ordets eller språkets intelligens en imøtekommende kraft som bærer en tanke om bevissthet. Vi våkner opp i den etter solens snuing ifra det mørke vintersolverv. Kildene er mange og i det litterære felt er ansatsen til å tenke selvstendig mere eller mindre oppfordrende. Julen omspenner to fødsels mysterier, som hver for seg (i Matteus og Lukas) utdyper både siden av det å bli født, og det å skape (skapelse). Den ene vitner om et kongebarn som er en trussel imot Herodes den store, og som har aner i en kongerekke tilbake til Salomo. Hendelsen kan ha skjedd 4-6 år før vår tidsregning hvor planet/stjernekonstellasjoner varslet noe helt spesielt (jfr «de vise menn») Dette kan objektivt eller matematisk tilbakeregnes, slik vi kan forutsi måneformørkelser med den største presisjon. Den andre fødselen hos Lukas kan bestemmes til år «0» hvor mantallsinnskrivingen, og hvor anerekken ikke er en kongeslekt, og ikke følges etter Salomo, men mer etter «Jørgen Hattemaker», og hvor ikke de kongelige, men gjeterne kommer til en stall. Her blir det ikke noe ramaskrik, fordi Herodes er allerede død, og det er ingen flykt til Egypt.
Disse to hendelsene blir feiret med 12 dagers mellomrom av kristenheten, en juleaften og den andre 6. januar (epifania). Å ha juleperspektiver (i flertall) innbyr til noe annet enn bare å ha en tro på noe, eller kun å følge barnetro og tradisjoner. Vi må være villig til å problematisere, om fødselsmysteriene kan ha en sjans til å forklares eller avsløres? Vi må være villig til å forske, og vi må se på hvilke ord og begreper vi har i en nominalisme (ordrikdom). Som tidligere nevnt i denne tekstsammenheng, se (3) (Begrepsarbeid) kan vi ikke komme langt nok bare ved å dømme (konkludere). Et begrepsarbeid består i å kunne finne flere enn en tolkning, bare. Utover å betrakte et ord som «gudsord» eller «autoritetsord» har vi «naturlige ord», og «frigjorte ord» (intuisjons ord). Begrep er først noe vi kan definere, og vi finner mange synonymer (ensbetydende ord). «Skapelse» og «fødsel» kan bedømmes som forskjellige ting, fordi vi sier de på forskjellige måter. Som begrep er de ett, sammen med ord som «Kreasjon», «Dannelse», «Form», «Grafikk», «Skrift», «Bokstav», «Fysikk», «Fenomen», «Tegning» og «Bilde». Åpning, port og åpenhet (agnosisme) hører også med.
Vi står således ovenfor et begrep som både er sensuelt (sanselig eller sensitivt) og samtidig skjult (okkult). En åpning er et bilde vi ser former med fysisk stoff som har pigmenter i seg, mens bilde eller «imaginasjon» også er bilder vi kan se når vi lukker øyelokkene, ser dobbelt eller «ser med» høyere bevissthet.
Fødsel er en port inn i en jordisk tilværelse, hvor passeringen gjennom en fødselsåpning er selve tildragelsen. Her kommer betydningen av mor, eller mater (materie- moder jord, Gaia som en levende forutsetning).
At moren har et jomfrunavn eller jomfruperspektiv vil kanskje først være akseptabelt å dele når vi ser på begrepet med dets alle synonymer, fremfor å felle en vanlig dom eller konklusjon? 1. juledag kan kobles til stjernebildet Jomfruen (astrologi grunnlagt av Babylonerne 500 år tidligere) nå med åpenbaringen av at barn er født. Frem 12 dager, kommer vi til 3 kongers dag (6. januar) hvor stjernebildet løven står for kongeperspektivet. I romjulen 2. juledag går vi så videre til Vekten og dens perspektiv. 1. juledag hadde sine fenomenalistiske perspektiver, der åpenbaring eller tilsynekomsten av det yngste Jesusbarnet født år rundt 0 fant sted?
Jomfru perspektivet så typisk idéer, hadde syn, visjoner, vyer, er kreativ med forestillinger, drømte og dyrket det billedmessig.
—
Juleperspespektiver (7)
Med en kvart gang henimot 6. januar, er 4. dag jul, tenkningens eller det filosofiske perspektivet i seg selv passert. Tenkning er lys og vi kan belyse enkelte perspektiver i sin egenart. Oppmerksomheten var først rettet imot fødselen eller skapelsen, med barnet i sentrum.
Så kommer bildet av moderen som er i jomfruens tegn, i «renhetens» tegn. Vi kan tilskrive det 1. juledag. I dette ligger et «re», et «igjen», eller «atter»; refødsel, gjenfødelse, renessanse eller gjenskapelse. Det nye og rene er født, kommer ifra en annen verden med sin unike førfødselige kjerne som nå får en «fysikk på nytt». Jomfrubildet er som å bli «barn igjen» og det er mange billedlige uttrykk i evangeliene som viser til denne åpenbaringen. Døperen Johannes blir eksempelvis entydig beskrevet som en gjenfødelse av profeten Elias.
Perspektivet om at det er noe før fødselen, er blitt underkommunisert av kirken. Julen «varer til påske» og det som skjer etter døden er retningen kirken har matet, og perspektivet om det tidligere blir underordnet det fremtidige.
Kristendommen har vart snart i 2000 år og vi alle har trolig hatt mere enn minst ett jordliv siden. Med renessansen som kom rundt 1400 tallet, kom en tidsbevissthet om gjenfødelse av oldtidskultur. De gamle filosofene blir så fornyet med det moderne tenkesettet som kom. Kulturlivet bestående av kunst, vitenskap og religion gjorde et rykk og et fremskritt.
Med 2. juledag får vi med «det virkelige og det usynlige mennesket å gjøre» Vår kjerne, vårt «jeg», er vår medbrakte personlighet fra det tidligere. Med denne kjerne kan vi begripe oss selv, noe som i utgangspunktet er usynelig for andre. Det kosmiske bildet av jomfruen går over i vekten 2. dag jul, det som både bedømmer (konkluderer) og definerer (finner begrepet om) mennesket som en realitet som samtidig i seg er «usynlig» fordi det befinner seg bak vår fysikk og kropp (skall). Perspektivet er derfor realistisk, realisme.
Med 3.dje dag jul bruker vi erkjennelsen som er en dynamisk eller radikal tilnærmelse til egen betraktning. Vi kan føle at vi svinger oss til lyset og lysets høyder. Den filosofiske perspektivet kaster som nevnt lys. Skorpionens bilde følger etter vekten på stjernehimmelen slik den var fastlagt i det gamle Babylon. Dette stjernetegnet har en astrologisk dobbelthet i «Ørnen», noe som understreker det lyset og det overblikk som er nevnt over. «Lyshimmelen» er der men, den finnes mere i bakgrunnen (november). Perspektivet er dynamisk.
4. dag jul er vi i den kentauerlignende Skytten, hvor den målrettede pilen er selve «kjernebildet» på at vi ønsker og vil noe. Perpektivet er monadisk, mest kjent gjennom filosofer som Leibniz og Bruno. Har vi vår kjerne, det inderligste personlige i oss, lever vi ifølge Leibnis; i den beste av alle verdener!
Malerier aa686 «Juleperspektiver» malt med olje på mørkt papir a4 størrelse
–
To forskjellige åndelige perspektiver 5. dag og 6. dag jul (8)
I den klassiske filosofiske diskusjon vedrørende motsetningen mellom ånd og materie, får vi med 12 juleperspektiver et mangfold av innsyn og innsikter. Vi lar hver måned i året med sin filosofi stå til hver av dagene mellom 2 forskjellige julaftener 24. desember (i Lukas) og 6. januar (i Matteus).
En hærskare ordnede engler og hierarkier må vi tilskrive det åndelige, mens naturen, naturvitenskap og hvilke materialer vi trenger under våre jordiske forhold, blir slik sett i det reduksjonistiske (utzoomingen). Spiritualismen knyttes til Steinbokkens verdensbilde og vil hevde at alt i verden er av åndelig karakter, og vil legge ubetydelig vekt på det materielle. Det åndelige zoomer inn og betyr frigjøring, gang, gåing eller vekst. Det er pilegrimmens vei.
Den andre spiritualistiske retningen tilskrives Vannmannens perspektiv neste dag (6. juledag, er ikke ånd, men ånde (gresk pneuma). Det er ikke englene i det makrokosmiske, men stjernene, som tindrer og blinker i det store «åndedrettet» og som holder luftveien eller «lysåndedrettet» åpen for oss her på jorden. Vi fordyper oss, er studenter og assimileres i det indre, i solen, i soler, i stjernene og vi allmenngjøres etter å gå inn i det eksistensielle grunnleggende allmenne felt. Fra det hinsidige område søker vi på nytt jorden, Gaya, moder jord som har en moder (mater, materie), føder oss på nytt. Vannmannen kan sies å ha den evige students perspektiv, meditasjonen, og nest siste dag før nyttår kan vi oppsummere året som var og fortsatt er.
(Hva som er ånd og hva materie er, er omfattende diskusjoner og har utredninger, som her bare stikkordsmessig er nevnt eller forklart litt).
Malerier aa645 » 5. dag jul» malt med olje på papir a4 størrelse
—
Forevighetsperspektivet og godt nyttår! (9)
–
opp