(6-8)
–
ukentlig:
og
Helg og hverdagsblogger mens julen varer til påske og enda lengere (1)
Skrivemotivasjon kommer med å avsløre visse juletidsperspektiver. Julen er barnets høytid, men det kan ikke være slik at en voksens og voksende betraktning også ikke modnes i en årstid da barnetroen blir minnet på så sterkt?
I familieserien om maleren Odd Nerdrum, som vises i nrk nå, kommer det frem en ytring der han sier julen burde nedlegges. Tross sin alder på over 80 år, ser det ikke ut til at denne «Snikker Andersen» ikke har tenkt å la kjortelen ligge, og ikke gå inn i verkstedet igjen. Eller man kan si som prester har sagt i motsatt positiv betydning; det burde være jul hele året, mens skapelse eller fødsel ikke lenger telles etter hvor mange vintrer man har levd, men får «drive» på hele tiden? Er man arbeidsnarkoman, kan det ikke skade, og visselig fører det ikke til mere krig i verden!
Tilbake til et utgangspunkt i juleperspektivene (1) er begrepsarbeid fredsarbeid. Kan man begripe mere av denne omfattende høytiden og som går utover barnetroen, og det som ble en meget overdreven materialistisk tradisjon (12a), kan et intuitivt utviklingsperspektiv vokse frem. I det ligger en forståelse i at det finnes en tolvhet, som samtidig er ekspanderende i det totale univers (1-13). Vi nærmer oss et begrep om universalisme, som fortsetter en diskusjon som startet i høyskolastikken på 1200 tallet (med universalstriden).
Blant lingvistiskere er dette et forhold om menneskeheten har hatt et urspråk eller ikke, hvor altså engang alle forstod hverandre gjennom onomatopoetiske ord (lydmalende ord). Et iøyefallende eksempel på dette er hvor instinktive og intuitive ord brukes mellom vesener som beveger seg (mennesker og høyerestående dyr). Vi kan rope på pus, og pus kommer og kjæler inn til leggen vår, og stopper opp. Lyden p, u og s har denne suggererende virkning, mens hadde vi ropt «katte», hadde det ikke hatt samme magiske virkning.
Vi er ute etter den umiddelbare forståelsen, hvor altså konkrete lydsammensetninger er i et urspråk. Første juledag i kirkeåret er dette da prologen i Johannesevangeliet «i begynnelsen var ordet». Senere kommer så den Babelske språkforvirringen, hvor vi idag har latt nominalismen (ordrikdommen) få «løpe løpsk» (ord og ordbøker på nettet).
Språkforskere har fulgt en bølge hvor de har endt opp som grinebitere og grassate pedanter, hvor nær sagt har glemt å le, og hvor «humor» er blitt et slags fremmedord, og hvor det blir filistrøse dommere ut av noe som skulle bli til glede og inspirasjon ved språk.
I Pinsen og dens høytid får vi igjen se hvor nettop 12-hetsperspektivet ligger til grunn med at apostlene taler i tunger (lingvistikk). Det må forståes av den som kan forstå, og det må kunne tydes av den som kan tyde. Agendaen skulle kunne være tydelig nok, om at et universelt prinsipp blir gjenopprettet i at «begrepsarbeid er fredsarbeid». Det vil si at begrepet og ordet var et ett, men at det moderne språket med alle dagens ord vil kunne finne tilbake til det bakenforliggende begrepet. Dette blir derfor en stor oppgave å rydde opp i.
Vi har ord som betyr det samme og som forståes forskjellig. Vi har ord som er forskjellige, men peker på samme begrep, begripelse. Det er stemning når ord og uttrykk bæres i en slutning. Det er forskjell på betoninger, meninger som konkluderer eller bedømmer. Og tilslutt er det altså begrepet, eller definisjonen, ordene peker på, som altså blir til «fredsløsning».
Maleri a500 Pastellkritt på ark a4 størrelse
–
1-5
6-8
9-13
opp
Legg igjen en kommentar