19.12.24: Her vil det komme flere betraktninger som angår begrepsarbeid
(1-5)
(6-8)
(9-13)
Helg og hverdagsblogger mens julen varer til påske og enda lengere (1)
–
–
Begrepsarbeid (1)
Ordene begrep og fred er det samme, identiske og ensbetydende (synonymer).
Begrepsarbeid kan kalles fredsarbeid.
Begrep eller begripelse av ord er ikke det samme som ord. Hvis fred bare var ord, er det ingen fred. Fred eller begrep er noe som du kommer frem til, og er noe bakenfor ordene.
Ordene er altså ikke fred eller begrep, men ordene peker på en virkelighet som er begrep eller fred. Slik sett kan det sies mye om at:
Maleri aa657 40x40cm på lerret Oljepastell og Akryl
—
Omgrep eller omdefinering truer verdensfreden (2)
Ivar Aasen kom i skade for å omdefinere begrep til omgrep i nynorsk. Dette er ikke blitt rettet opp i, men «omgrep» er brukt av forfattere og filosofer som et nynorsk ord for begrep. Begrep er å fatte eller gripe (begripe). Forstavelsen «om» blir å tolke omgrep som «omfattelse» eller «omfattning». Når noe omfattes blir det et liberalt empirisk begrep som betyr å reservere, fylle eller å okkupere.
Omgrep er okkupasjon. Når makter (empirier) okkuperer, truer de verdensfreden ved å omdefinere ord til å bety noe annet enn de er. Definisjonsmakten misbrukes og man innrømmer ikke den virkeligheten som ligger i begrepet (definisjonen).
Omgrep eller omdefinisjon skjer støtt og stadig i stort og smått, og bidrar sterkt til språkforvirring.
—
Førjulsbetraktning på årets mørkeste dag. Begrepsarbeid og foranledning til juleperspektiver.
Dømmesyke i mangel av begripelse (3)
Dømmesyke handler nesten alltid å skulle ha siste ordet eller å ha rett. Å dømme er konkludering (tolkning), men ikke å definere (begripelse). Det er fortsatt et surr i den logiske slutningslæren når det til stadighet blir brukt enten for mange ord, eller for korte og snevre ord, fordi konsept (begrep) ikke respekteres eller forstås. I eksempelvis kjøpekontrakter finnes nær sagt «kompendier» med tekst av små skrift, hvor det omgåes «rundt grøten», og hvor det ligger latent advokatmat om å trekke inn rettsinstanser, som til sist med hammer eller øks skal løse «gordiske knuter». Bare dom eller bare det å tyde, si mening kan være en form for maktsyke hvor omdefinering (omgrepet) altså okkuperer og søker avgjort fort og raskt med å skulle konkludere og påberope seg makt (tradisjonelt i Guds navn eller vise til at autoriteten har talt). Ved kjøkkenbordet var og er det kanskje slik at far skulle ha siste ordet, understøttet av mor som ville ha matro, og vi skulle smake og konsentrere oss om måltidet (redsel for at det ikke ble noe god samtale).
Definisjon eller begripelse setter derimot i sving en jakt på ren fornuft, der det som dømmes eller konkluderes kan sies eller uttrykkes på forskjellige måter, hvor ikke bare en, men fleres kreative språkbrukere kan inspirere hverandre for saken eller til sannheten, – en demokratisk vilje.
Det er her det filosofiske dilemma med Immanuel Kant fortsatt dukker opp i mangelen av å erkjenne tingen i seg selv (Das Ding an sich). Ærlig nok vedkjenner han sin filosofiske ståsted i transcendental idealisme, hvilket er å forstå som den rene skuffelsen over tilværelsen. Han kommer altså ikke til ro i seg selv, ei heller i den rene fornuften som han må påtvinge seg selv utenfra et kategorisk imperativ. Han bedømmer at stjernehimmelen kommanderer han, og at mennesket ikke har en interaktiv mulighet til å erkjenne, forstå kosmos eller begrepene, slik de er i virkeligheten. Han er idealist, visjonær og utopist på dette felt. Han er blitt gjort til en filosofisk autoritet hvor bl.a Lutherdommen har tatt han til sitt bryst i at «Gud er Gud, når om alle menn (mennesker) er døde».
Det er her vi berører et demokratisk problem og et prinsipp (i motsetning til en Gudsstat eller prestestat), hvor likhet og likestilling uteblir. Det skulle istedet vært en form for vekkelse? Fornuft kan forståes som en definisjon i utvidet form for fredsslutning, mens enetaleren , eller sågar monoteisten, fort opptre som syk dommer i et foreldet testamente. I eldre tider hvor Helios eller solen i et geosentrisk bilde var i ferd med å forsvinne på årets mørkeste dag, ble det kun som dom eller konklusjon at mørket fikk «retten» på sin side og skapte idiotiet. I dagens «bedre vitende» stoler vi på definisjon av det heliosentriske verdensbildet. Det er altså en bevissthetsak, og ikke en ting som ikke kan forstås i seg selv. Vi tror altså at den reneste fornuft eller begripelse vil seire fremfor en dom om undergang.
Maleri a307 Tørrpastell og olje på ark A4 størrelse
—
Vekkelse (eng: Woke) etter at solen har snudd. Begrepsarbeid (4)
Nå når solen har snudd ligger det et naturlig håp tilrette for å våkne, dyrke bevissthet og kosmos (begrep). Med den forestående høytiden er det nok av kulturelle utfordringer i dagene som kommer for å inspirere. Det innbefatter muligheten til å oppsummere et helt årsløp.
Et begrepsarbeid har store fordeler av å arbeide med motsetninger, ja eksempelvis lys- og mørkeproblematikk. Jo mer lys, desto mer kan en se inn i mørket. Bevissthet er lysende, har fred, mens det rent ubevisste er mørkeklagt og bærer kaoskrefter, bråk og krig. Fortellingen ifra første verdenskrig var soldater som steg opp av skyttergravene en stakket stund, og fiendene sang glade jul sammen. i fra begge sider av fronten uten å drepe.
Med vekkelse ligger det også et kulturelt håp om noe lysende.
I julen er motsetningene åpenbar, samtidig som det tradisjonelt blir en sammensmelting av forskjellige juleperpektiver. Vi har to julaftener hvor den ene straks er over vintersolverv, mens den andre er 6. januar. I dette er det et spenn på 12 netter, hvor bla.a et kvad ifra norrøn tid: Draumkvedet forteller om Olav Åsteson, ikke vakna upp før enn om trettionde dagen etter å ha sovi (så lenge). I barnetroen skjer sammensmeltingen i et bilde hvor de enkle hyrdene kommer til barnet i Betlehem etter å ha sett engler på himmelen, mens de vise menn så budskapet i stjernekunnskap som utifra datidens astrologi var den største og første vitenskap. Kulturer har visst om at det handler om forskjellige perspektiver, og fremførte skuespill hvor hver av hendelsene har utelukket hverandre. I Matteus og Lukas er fødsels fortellingene helt forskjellige, bortsett ifra at foreldre heter Josef og Maria. (Dette var vanlige navn, eller de kan ha blitt justert til i etterkant?).
Tidsforskningen viser til at Herodes den store var død før mantallinnskrivingen hos Kvirinius, beregnet til år 0. De vise menns stjernekonstellasjoner skjedde omregnet 4-6 år før vår tidsregning? Hos Matteus foreligger en trussel (det står at barnet er født i et hus, og ikke i en stall); trussel mot en eksisterende jødiske kongemakt, mens hos Lukas foregår alt i en enkel stall. Man kan være dektektiv her og komme frem til visse resultater.
Vi kan understreker at Jørgen Hattemaker og Kong Salomo begge har i julebudskapet mulighet til å bli herre i eget hus. Eller skal vi si; vi får makt tilsist å kjenne vår egen autoritet?
Har vi 12 døgn og dermed 12 perspektiver å vekke i dette tidsspenn ifra første juleaften til epifania (6. januar), kan vi se på hvordan årets 12 måneder er forskjellige, og hver på sin måte, ledes av sitt tenkesett. Vi kan ta en og en dag i romjulen og over nyttår og la disse dagene representere hver sin måneds filosofi.
Den største motsetningen har vi mellom åndelighet (spiritualisme) og materialisme. Disse to tenkesett spiller seg opp mot to andre kjente perspektiver som er idealisme og realisme. I dette kvartalsvise bildet kan vi belegge årsløpet med et kors hvor idealismen kommer på våren (Bjørnson: Jeg velger meg april), materialismen i Juli, realismen etter høstjevndøgn (imot oktober) og nå spiritualismen etter vintersolverv. Julen starter i spiritualismens tegn som den gamle «Saturnkraft» (tilskrives ukedag lørdag) i urtidenes morgen. Modifiseringen av disse direkte motsetningene kan vi vekke ved å følge en og en gjennom 12 kretsen, hvor hver dag nå i mørketiden kan bli vekket og bevisst belyst for hver dag som representerer sin egen «månedsfilosofi». Målet med det hele er at et begrepsarbeidet skal fremstå harmonisk og ha fred (julefred),.
Vekkelse er her valgt som overskrift med tanke på å vinne tilbake definisjonen (definisjonsmakten), da den engelske bruken knyttes til en «wokebevegelse» som blir misbrukt, og er en omdefinering av begrepet. Det norske «vekkelse» er trolig det opprinnelige eller orginale uttrykk for «woke», å vekkje eller vakna.
For et begrepsarbeidet er det mye å rette oppi mht opprydding av begrepsforståelse. Eksemplet her er nærliggende fordi det berører selve ordet vekkelse som igjen er bevissthet eller begrep, altså synonymer.
Det hele blir sovende og bygger opp under krig når fiendestrategi definerer og okkuperer et meningsinnhold som blir feilaktig. (Det å skyve noe under et teppe) Woke eller vekkelse har intet å gjøre med om man er venstrevridd eller ikke. Den som virkelig vil ha bevissthet eller vekking, faller ikke i gapet politisk eller religiøst. Vekkelse fører først og fremst til allmenn bevissthet og referer til det som er grunleggende i tilværelsen. La oss kalle okkupanter for omdefinanter.
Maleri aa684 Tørrpastell og olje på ark A4 størrelse
—
Juleaften før julen ringer inn og begrepsarbeidet (5)
I går kveld, lille juleaften hadde Filosofisk forum i Oslo juleperspektiver som et tema. Deltagerne var i utgangspunktet folk flest uten spesielle parti- eller menighetstilhørigheter. Å kunne diskutere ulike perspektiver på Julen kan man, uten at hver og ens dom eller tolkning som man jo har, ikke fører til direkte uvennskap og slåssing. På filosofisk grunn kan man ikke bannlyse religiøse og politiske forskjelligheter folk måtte ha, og derfor forutsettes det at alle kan inngå under betegnelsen; «folk flest», og at man kan berike hverandre med perspektiver som man ikke har kjent til ifra før.
Jul som tema hadde vi, og med det kunne vi selvfølgelig ikke ta alle perspektivene, siden nettopp julen og juletiden innbefatter også et helt årsløp i den grad hver dag ifra juleaften til epifania (6. januar) handler om en essens av en 12-het tilsvarende hver månedsfilosofi i året.
Teoretisk kunne vi si at julen kunne avskaffes, slik Maleren Odd Nerdrum sa i et tv intervju. Det fremgikk forøvrig at det kunne være en analogi, at man hadde juleaften hver dag i hele året, hvor hver dag hadde sin egen (julaften) skapelsesakt? («Snekker Andersen» kunne holder på hver dag).
Med fokuset på to helt forskjellige julefortellingene i Matteus og Lukas, kunne vi altså begynne en nødvendig problematisering av julehøytiden. Mens barnetroen av åpenbare motsetninger jo lar sammensmeltingen skje naturlig til enhet i det tradisjonelle stallbildet, blir dens større enhet for den voksne en større prøvelse. Julen er barnets høytid, men uten at vi voksne «ikke blir som barn igjen» kommer vi ikke til dette riket som julen synger om.
Den moderne bevissthet har altså sin utfordring, og vi kommer ingen vei hvis vi ikke tar utgangspunktet i vår tenkende bevissthet, altså via filosofi, erkjennelse eller tenkning.
Den tradisjonsbundende kirke har sålangt stoppet opp, og teologien er blitt stående fast i manglende erkjennelse, menneskekunnskap og kosmisk bevissthet (Sofia).
Den katolske kirke er klar over motsetningen mellom de to julefortellingene, fortier den ikke, men holder fast på at «troen» er det eneste som bygger broen over tids-usymetrien og slektsledds ulikheten (to forskjellige stamtavler hos Matteus og Lukas). Lutherdommen har ikke ulikheten som tema, men innlemmer hele julemysteriet og julemystikken som noe rent litterært, nær sagt kun som en fortelling (et narrativ).
De tradisjonsbundende kirker er gjennom den sekulariserte verden blitt lite fornybare, og folk søker andre utviklingsveier og andre perspektiver.
Før julen ringer inn står vi utenfor døren.
Hva vi formådde av filosofiske perspektiver i går kveld, trengs netter til å sove på, om vi tilslutt kan komme til en bevissthetsmessig loftopprydding i vår toppetasje?
Maleri aa688 Tørrpastell og olje på ark A4 størrelse
.
opp
Legg igjen en kommentar