Hovedsider:
fra
Til tema i uke 49 mandag 2.12.24
Er det ondskap som styrer verden?
Ondskap er en fellesbetegnelse for ulike krefter som drar i ensidige retninger. Har vi sannheten for øye, er ondskap noe som motarbeider den, og det blir til «skitt». Står skjønnhet eller rettferdighet øverst på plakaten, blir det stygge («styggen») og det urettferdige motsetningen.
Ondskap er bestialitet og har mange synonymer hvor den rene egoismen er åpenbar. Ondskap eller egoisme står i motsetning til noe godt, moralsk eller kompetent. Det gode kan også fort bli til dobbeltmoral dersom logikken brister i dets «materielle» hjem. Det snille og gode ble ironisert, hånet eller latterligjort da «snillisme» fikk en spesiell utlegning fra begynnelsen av 1970 tallet.
Ondskap er en del av altet og verden, og kan derfor ikke avskaffes. Forfattere har inngående tatt opp temaet «ondskapens problem». Filosofisk sett er ondskap noe immaterielt, altså åndelig og liberalt (der det spirituelle er i kombinasjonen med det transcendentale, matematisk og det digitalt døde i kunstig inteligens). Det blir både kalt «liberalisme» og «objektivisme» hver for seg, mens kombinasjonen må sees i sammenheng. Egoisme eller ondsksp omtales religiøst som umoral og politisk som usosialt, av enkelte: Ikke-sosialistisk og anti-altruistisk. Ain Rands forfatterskap synligjør dette tenkesettet som altså kombinerer liberalisme med objektivisme.
Egoisme kan forklares ved en «kjernes» splittelse. Menneskets kjerne er vårt sanne jeg, vår personlighet, «Monaden». Det er det mest subjektive og det inderligste vi har. (Dette er altså ikke ubetinget ondt, så mennesket kan ikke kalles ond. M. kan gjøre både godt og ondt). Alle kaller seg selv med egennavnet «jeg» og kan få kontakt med det når personlighetsplittelse ikke dominerer. Våre «jeg» kan bekrefte hverandre om vi har dette for øye, og samtidig se vår likhet som et «springende punkt», selv om vi altså er forskjellige individer. Ondskap eller egoisme får ved splittelsen ved å dele «jeget» opp i et »lavere jeg» . Jeget er en levende organisator hvor vi også kan stile mot noe høyere, og dermed også ha et «høyere jeg». Dette sanne jeget som er vår kjerne er teoretisk spirituelt og ved gjenskapelsen (renessanse) har det et kretsløp som forlater og kommer igjen i jordtilværelser. (reinkarnerer). Et høyere jeg vil måtte ble en stjerne eller stjernetilværelse som ånder og blinker utifra et menneskelig makrokosmos bilde. Vårt lavere jeg eller egoismen har således et berettiget og uberettiget forhold til overlevelsesinnstiktet på jorden.
Ondskapen tar først og fremst hensyn til seg selv og er seg selv nok. Satt i system ser vi verdens elendighet og diskusjonen om dette kan bli. universell til vi ser Jesus i skyen eller mannen med ljåen?
Tilbake til:
–
–
Kunngjøringer i:
opp
Legg igjen en kommentar