Jeg har bestemt at staten det er meg (L’État c’est moi), siden kohortene eller borgerskapet som overtok har skjøttet eksistensen for individene dårlig, og latt de sittende på høyre og venstre side ajere med sin maktarroganse.
Revolusjonen ble gjennomført halvhjertet og lot den offentlige likhet og likestilling forbli fjernet ifra trikoloren i rødt, hvit og blått til bare en stereotyp i blått og rødt.
Verdenskriger som fulgte ga etterkrigstider korte håp for demokratiutvikling,
Hvis ikke frihet, likhet og brorskap (solidaritet), så døden (Liberté, égalité, fraternité, ou la mort!), har nesten vist en atomkrigutryddelse som resultat av denne dualistiske stereotypen. Bare en trikotomi, en reell forståelse av hva staten er som eksistens, vil kunne gi bærekraftig utvikling i lys av virkelig demokrati, ikke borger- eller partistyrer. Det statelige er ikke bare felleskap, men offentlig allmue/allmenning (for alle).
Grunnloven var myntet på trikoloren, mens stands og statusdyrkerne har ikke innsett at menneskeindividene innenfor en moderne stat, alle har rett på en statslønn; en tilværelse som garanti for å dekke basisbehovene. Uten dette er det vanskelig å se at jussen kan praktisere likhet for loven.
De blå og røde forholder seg til undersåtter, og ikke til de likestilte. Jobb og slaveri går ut på ett i et moderne uland/ umoderne iland. Arbeidsbegrepet er ødelagt ved at det blir tilfeldig eller rigid lønnsslaveri. Arbeid er en rett vi har, og ikke en plikt som blir pådyttet av andre, enten de ifra kommunen eller kapitalen.
En moderne stat er utviklet først gjennom åndslivet, kunst og kultur. Det er oppdagerne og oppfinnerne vi kan takke at velstand er mulig. Derfor er frihet og tumleplass i en stor eller liten garasje for videre innovasjon først mulig når rettslivet sikrer likhet for loven med næringslivet en garantert statslønn for alle statsmedlemmer.
