Åndsliv, rettsliv og næringsliv
Talehjørnet 7. August 2023
Skolens forhold til staten og lokaldemokratiet, er ikke noe styrende politikerne skal ha partisynspunkter om. Partiene ødelegger skolen ved at politikere hele tiden skal reformere skolen gjennom deres ideologiske direktivregime. Skole er egentlig ikke gjenstand for reformasjon, da barn og elever i seg selv er reformanter, og det unge er i seg selv renessanse!
Å tenne en ild fremfor å fylle en kanne; er ordspråket, og burde være skolens mantrams. Skole er pr.definisjon fritid. Se ordbøkene, og om skolens opprinnelse!
Parlemantarismen via Venstre fikk skoledebatten inn på Stortinget, da deres mål i samfunnet var å bygge på opplysning og kunnskaper. Den gang var kunnskaper eller informasjon ikke så påtrengende som det er idag, og man kunne lettere ta til seg lærerdoseringer. Men prinsippet for læring er snarere «opplæring» som bygger på at noe er «ledig». Fritid er ledighet, hvor barn ble fritatt for det hjemlige husholdet i all kultur. Tenker vi over hvordan det er blitt i dag, er skolen blitt barnearbeid satt i informasjonens tvangstrøye med sin stadig press nedover i aldersgruppene, og derav: reform-manien! 6. årsreformen er en skamplett, og eksempel på politisk vold ovenfor barn!
Skolen bør fristilles ifra Staten, slik Kirken ble det. Statens rolle er kun å se på skolens hovedoppgave Det innebærer allmennutdannelse; dvs har allmenningen for øye med generelle mønsterkrav. I kommunene derimot, bør skolene bli den store arenaen, også for voksenopplæring, slik at voksne og eldre blir lettere integrert i en felles «fritid» med barna. Ilden tennes gjerne i samtaleformen, hvor begeistring om et tema vekkes, og kan forfølges, hvor det tilslutt blir til viten: altså kunnskap, lære og å erindre (Respekt).
Skole er en åndslivsbastion hvor ideene og moralsk fantasi kan vinne over dagens nedgangstid med depresjoner og frihetlig nød. Skolene kunne godkjennes som stiftelser, bli alle til friskoler, basert på kommunens plikt til å finne oppløftende avtaler og sikringer både fra næringsliv og kulturbærende personligheter i lokalmiljøet.
Skolene kunne ha selvrådighet og bestemme ansettelsesprinsippene. Lærerne kan rekrutteres fra andre yrker, der selve opplæringen i pedagogikk skjer underveis i ukentlige lærermøter og offentlige kulturarrangementer. Ingen blir utlærte som lærere, da dennes livets skole kanskje er den største av alle kunster. (En lærer er kunstner). Lærer må kanskje få status som Lærer med stor L først etter 7 års gjerning? Lærenes fag- forbund/organisering er den pedagogiske instansen som bestemmer allmenningens mønsterplan mot øverste statsmyndighet. Det forsørger nasjonal lærerutdannelse. Det er så langt fra de styrende politikernes partisyn: som tenkes kan!