Norge har siden Grunnloven ikke oppnådd folkestyre som det står i §49 om at folket skal styre landet. Vi har partistyre, hvor partiene tilsist legger tungen på vektskålen da det skal avtemmes på Stortinget. Her har partiene altså bestemt seg på forhånd hva representanten (hermeren) skal stemme.
Når enkelte partier attpåtil påberoper seg å være styringspartier, avslører de at de er sekteriske like mye som om de skulle være innenfor et trossystem. De lar ikke belysningen av sakforholdene komme til sist som erkjennelsen i en prosess. I stedet har de fordomsfullt skjøvet frem sine ideologiske tankesett enten det er at kommuneprinsippet skal bestemme over staten, eller det er kapitalen.
Det hvite likestillingsprinsippet er fraværende mellom det røde og blå, og derved blir ånds og kulturlivet ignorert. Ja de kaller det ideéll sektor som om det er utopisk.
Ånds og kulturliv er like mye realistisk virkelighet.
Legg igjen en kommentar